Det var en nydelig morgen i koordinatsystemet. Små brudne brøker kom dalende ned fra himmelparabelen, og fornøyd gakking lød fra subtrahendene som lå og ruget på ellipsoidene sine. Viktor hadde startet dagen med en god kopp koeffisientfri kaffe, og nå parallellforskjøv han seg bortover linjestykket. Han følte han hadde en høy potens i dag, og var derfor positiv og glad. Øynene hans var festet på solen som var strengt voksende over x-aksen, og han så derfor ikke kvadratroten før han snublet i den. Men i selvsamme øyeblikk som han forlot vertikalen, suste en sylskarp ekvivalenspil gjennom luften like over vendepunktet hans.
- Jøss, det var nære, tenkte Viktor. Men hvem hadde skutt den pila? Han fikk en assymetrisk følelse av at noe var galt. Han løftet blikket, og stirret rett inn i parantesene på et polynomuttrykk! Han ble så redd at han skalv helt ned i grunntallet, og før han visste ordet av det var han derivert.
Heldigvis for Viktor kom Vera Vinkel innom definisjonsmengden litt senere på dagen. Hun så ham ligge der som en annen nullvektor, så hun integrerte ham igjen. Viktor smilte da han oppdaget hvem som hadde reddet han. Han hadde nemlig sansen for Veras proporsjonaliteter, og han kjente at han var opphøyd i uendelig i henne. Stigningstallet til omdreiningslegemet hans økte.
- Hvem har gjort dette? spurte Vera bekymret.
- Polynomuttrykkene! De numeriske forbryterne!
- Men ble ikke de dømt til kontinuerlig straffarbeide i polar form?
- Nei, ingen har klart å induksjonsbevise noe ennå. Men noen må ha løst dem ut!
De satte opp et fortegnsskjema og drøftet situasjonen.
- Dette må være de gale grenseverdienes verk! utbrøt de plutselig i union. Sinnet og hevnlysten steg opp i Viktor.
- Jeg skal delbrøksoppspalte dem med noen raske kjeglesnitt! ropte han forbannet. Vera ble så imponert over Viktor at hun skalv i vinkelbena.
- Kom, Vera, så drar vi og leter etter dem!
Alt dette og mere til får du løsningsmengden på i neste episode av "Viktor Vektor og de gale grenseverdiene!"